Avskjed

jeg lente hodet mitt
mot vinduet
så ned på de
sommersvarte
fjelltoppene
og gråt mine stille
tårer
løsrivelsen var sårt
ikke fra folk
ikke fra slekt
bare fra fjellene
som bår mine gamle røtter hjem

jeg lente meg mot vindu glass
jeg fikk alltid vindu plass
han og jeg
i hver vår sete
bundet fast
av en tynn svart belte